Lyttetrening

For å møte problemene utviklet Volf en form for auditiv trening ved hjelp av sine ni lydplater, "Volf Acoustic Records", som han spilte inn på slutten av 30-tallet og begynnelsen av 40-tallet. Lyden er blitt til ved manipulering og filtrering av en blandingslyd, beskrevet av fysikeren Harvey Fletcher. Karakteristisk for Fletchers lyd er at den har tilfeldige faser, og denne egenskapen ved lyden la Volf stor vekt på å beholde på sine plater. Lydbølger med tilfeldige faser kan sammenliknes med opprørt hav, der bølgetopper og bølgedaler følger på hverandre i tilfeldige mønstre og med uforutsigbare intervaller. Dette antas å være en utfordrende oppgave for hørselens nervesystem i hjernen. Bak utviklingen av platene lå eksperimentell forskning i samarbeid med mer enn 25 øreleger over hele USA og en stor mengde supplerende studier, som Volf stilte til disposisjon for forskningsformål.

Volf hadde mange gode resultater med sitt opplegg for lyttetrening. Mange fikk en bedre, raskere og mer nøyaktig hørsel, bedre evne til å skille mellom tale og bakgrunnsstøy og en større toleranse for lyder, både svake og sterke. På begynnelsen av 50-tallet tok han metoden hjem til Danmark. Her hadde han gode resultater med behandlingen, ikke minst i forhold til av skjulte hørselsvansker og følgevansker som lese- og skrivevansker og konsentrasjonsproblemer. Volf-metoden er fremdeles i bruk en rekke steder, særlig i Danmark og Tyskland. Siden 2000 har den også vært tilgjengelig her i landet.

APD og lyttetrening - erfaringer fra Norge
Blant andre tilbud har undertegnede gitt lyttetrening til barn og unge siden begynnelsen av 2000, både etter den opprinnelige Volf-metoden og etter Johansens opplegg. Den opprinnelige Volf-metoden var den jeg først ble kjent med, og det er også denne jeg har mest erfaring med.

Informasjon om barnets høreterskel og ubehagsgrense utgjør noe av grunnlaget for valg av frekvensområder for lyttetreningen. Det bemerkes at dette langt fra er et tilstrekkelig grunnlag for å diagnostisere skjulte hørselsvansker. Vi vet imidlertid at sensitivitet for lyd er et aspekt ved slike problemer, og at mønstre av lydsensitivitet synes å ha en sammenheng barnas atferd. Erfaringer fra Danmark tyder på at dette er et problem med vidtrekkende personlige og pedagogiske konsekvenser. Dette er også min erfaring.

I perioden januar 2000 til juli 2005 var totalt 44 av mine klienter elever i alderen 8 - 18 år, de fleste i 10-12 årsalderen. De hadde ulike vansker som språkvansker, artikulasjonsvansker, lese- og skrivevansker, matematikkvansker, konsentrasjonsvansker, uro, sen utvikling, AD/HD, Tourettes syndrom, sosiale vansker og atferdsvansker. De fleste av disse hadde hatt gjentatte ørebetennelser i løpet av de første leveårene. Noen hadde også hatt innlagt dren.

Av de 44 elevene hadde ca 68 % (30 elever) en ubehagsgrense for lyd som tilsvarer et lydtrykk på 90 dB eller dårligere. De laveste verdiene var én på 40 dB og to på 45 dB. Seks lå mellom 50 og 60 dB, åtte lå på 65-75 dB, tretten lå på 80-90 dB. Alle hadde manglende evne til å høre lyd forplante seg gjennom kroppen (BC) til ørene fra ulike kontaktpunkter. Denne evnen antas å ha betydning for å kunne skille mellom talelyder og rytmiske mønstre, samt for å kunne føre samtaler uten å bli alvorlig hemmet av bakgrunnsstøy.

Blant de 44 elevene, ble 6 elever henvist til videre til kiropraktor og/eller nevropsykologisk utredning uten at behandling ble påbegynt. Av de 38 elevene som påbegynte trening, var det 6 som ikke gjennomførte opplegget som følge av mangel på tid, motivasjon eller effekt. Blant de som gjennomførte opplegget, varte treningsperioden i de fleste tilfeller fra 4-8 måneder.

Jeg har forsøkt å skille mellom elever som hadde et godt utbytte og elever som hadde et delvis godt utbytte. Et godt utbytte innebærer at ubehagsgrensen for lyd ved avsluttet behandling lå mellom 100 og 120 dB. Et delvis godt utbytte indikerer at ubehagsgrensen hadde bedret seg betraktelig uten å ha kommet opp i 100 dB. Ut fra dette skillet hadde 24 av de 38 elevene (63 %) et godt utbytte av treningen, mens 8 elever (21 %) hadde et delvis godt utbytte. De fleste hadde også fått forbedret evne til å høre lyd forplante seg gjennom kroppen. Til sammenlikning er erfaringen blant dem som har arbeidet etter Volf-metoden i Danmark gjennom flere tiår, at treningen er til hjelp for ca. 80 %.

To av elevene som fikk lyttetrening oppnådde en optimal hørekurve, slik den er beskrevet av Gulick i 1971 og Tomatis i 1991, uten noen form for individuell tilpasning av lyden. Det er imidlertid verd å merke seg at den ene av disse kun hadde et delvis godt utbytte av den auditive treningen. Dette kan være en indikasjon på at det å oppnå en optimal hørekurve ikke er noen garanti for at den auditive prosesseringen fungerer godt nok. Samtidig tyder de gode resultatene for mange av elevenes vedkommende på, at en optimal hørekurve ikke er nødvendig for å ha et godt utbytte av lyttetrening.

De første virkningene av treningen, er i følge tilbakemeldinger fra foreldre, bedre søvn, mindre uro, høyere frustrasjonsterskel, bortfall av raserianfall, mer nysgjerrighet på verden omkring og interesse for andre mennesker, økte kommunikasjonsferdigheter, og økt sosial deltakelse og mestring. Det siste som ble rapportert å falle på plass var økte lese- og skriveferdigheter. I tilknytning til treningen ser det imidlertid ut til at elevene generelt gjør seg bedre nytte av opplæringen i skolen. Dette samsvarer med erfaringer fra Danmark.

Volf påpekte at bruk av medisiner kan gi redusert virkning av lyttetreningen. Jeg har likevel erfaring for at dette ikke alltid er tilfelle. Jeg vet med sikkerhet at to av elevene brukte medisiner for AD/HD under behandlingen, og at de hadde en god effekt. Medisinen hadde imidlertid ikke noen innvirkning på deres lydømfintlighet. Etter ca. 5 måneders trening, hadde den ene eleven en normal smertegrense for lyd, og viste stor fremgang sosialt. Seks år senere klarer han seg fremdeles godt både faglig og sosialt, og han har enda normal toleranse for lyd. Den andre eleven hadde tilsvarende god effekt av treningen, til tross for bruk av medisiner. For hans vedkommende hadde det tidligere vært nødvendig med all opplæring i liten gruppe. Etter noen måneder med lyttetrening kunne han følge undervisningen i klassen, der han ikke på noen måte skilte seg ut. Konflikter med medelever, som tidligere hadde vært et stort problem, ble helt borte. For første gang på mange år opplevde moren å få positive vurderinger fra skolen om hans utvikling. Også privat viste han en bemerkelsesverdig sosial fremgang. De to elevene har fortsatt AD/HD, men de takler tilstanden på en konstruktiv måte.

I noen tilfeller, spesielt til førskolebarn med sen språkutvikling, har jeg også brukt Johansens lydbånd Ondulations I og II. Av praktiske grunner har jeg som regel brukt lydbåndene uten individuell tilpasning. I tilknytning til lyttetreningen ga barnas foreldre og førskolelærere uttrykk for merkbar og uventet fremgang i språkutvikling og sosial deltakelse, sammenliknet med tidligere utvikling. Hvordan det senere har gått med disse barna har jeg kun begrenset kjennskap til. En tilbakemelding tyder på at utviklingen i løpet av lytteperioden ikke har gått tilbake. Dette var ei jente som snakket svært lite ved treårsalderen. Hun gjennomførte lyttetrening med Ondulationes I og II gjennom noen måneder. Språkutviklingen skjøt fart, og ansvarlig logoped vurderte etter lytteperioden at det ikke lenger var grunnlag for bekymring. Med et såpass forsinket språk, kan en likevel tenke seg at hun sto i fare for å utvikle dysleksi. I 2. klasse var hun på høyde med sine jevnaldrende med hensyn til leseutvikling.

Jeg kombinerte ofte lyttetrening med andre tilnærminger. Det er derfor ikke mulig å si nøyaktig hva som førte til bedring. Av hensyn til de barna og ungdommene som trengte hjelp, kunne jeg ikke la være benytte de metodene jeg rådde over. Trolig har de virket sammen og forsterket hverandre.

Det har aldri vært forventet at Volf-metoden kan løse alle typer problemer med fungering og læring. Faglig og sosial fungering er avhengig av en rekke ulike forhold, som ernæring, søvn, sanseintegrasjon, helsefaktorer, omsorg og oppvekstmiljø. Likevel synes mine erfaringer å stemme godt overens med opplysninger om at skulte hørselsvansker kan utgjøre en ikke ubetydelig del av et større problembilde, og at lyttetrening etter Volf-metoden kan bidra til å redusere slike vansker for en del barn og unge. Imidlertid er det behov for forskning på metoden for å kunne trekke slutninger om dens virkning.